Enerettsmodell eller lisensmodell – debatten om norsk spillpolitikk

Norsk pengespillpolitikk er gjenstand for en reell og pågående uenighet. Spørsmålet er om Norge skal beholde enerettsmodellen, der to statlige aktører har monopol, eller gå over til en lisensmodell etter svensk og dansk mønster. Denne artikkelen går gjennom argumentene på begge sider, hva de faktiske utredningene sier, og hvor kildene er uenige. Artikkelen tar ikke stilling til hvilken modell som er best. Teksten er ren informasjon og er verken en anbefaling eller en oppfordring til å spille.

De to modellene

Forskjellen mellom modellene handler om hvem som får tilby pengespill.

I en enerettsmodell har staten gitt et fåtall aktører monopol. I Norge er dette Norsk Tipping og Norsk Rikstoto. Overskuddet går til samfunnsnyttige formål, og ingen kommersielle aktører kan få tillatelse.

I en lisensmodell kan flere selskaper søke om tillatelse til å tilby spill, mot at de underlegger seg myndighetskrav og betaler skatt i landet. Sverige innførte en slik modell fra 1. januar 2019, og Danmark har hatt lisensmodell lenger.

Begge modellene har som uttalt mål å beskytte spillere og kanalisere spilling inn i kontrollerte former. Uenigheten handler om hvilken som faktisk oppnår det.

Nøkkelbegrepet: kanalisering

For å følge debatten må man kjenne ett begrep.

Kanaliseringsgrad er andelen av spillingen som skjer hos aktører myndighetene har kontroll over. Er graden lav, betyr det at mange spiller hos selskaper utenfor regulert kontroll, der myndighetene ikke kan stille krav om tapsgrenser, selvutestengelse eller andre tiltak.

Dette er det sentrale målet begge sider bruker, og det er også her tallene spriker mest.

Argumentene for enerettsmodellen

Hovedargumentet er at én kontrollert aktør gir sterkere spillerbeskyttelse enn mange konkurrerende.

Med bare én lovlig tilbyder kan myndighetene pålegge obligatoriske tapsgrenser som faktisk virker. En spiller som når grensen, kan ikke bare gå videre til neste selskap. Norsk Tipping tilbyr av samme grunn ingen bonuser, fordi ansvarlighetskravene ikke tillater det.

Modellen begrenser også reklametrykket, siden det bare er én aktør som markedsfører seg lovlig.

Utredningene på denne siden

Lotteritilsynet konkluderte i sin utredning med at enerettsmodellen gir best brukerbeskyttelse, og at den samlet gir færre negative sosiale konsekvenser enn et lisensiert marked uten gjennomgripende ansvarlighetskrav.

En utredning fra Oslo Economics, utført for ExtraStiftelsen og Norges idrettsforbund, pekte på to risikoer ved en overgang: at det blir mindre penger til samfunnsnyttige formål, og at omfanget av spilleavhengighet kan øke.

Tilhengerne viser også til at overføringene fra Norsk Tipping til frivillige organisasjoner har økt betydelig, fra i overkant av fem milliarder kroner i 2017 til over syv milliarder i 2023, og at Lotteritilsynet har rapportert at spilleproblemer i Norge ble halvert fra 2019 til 2022.

Argumentene for en lisensmodell

Hovedargumentet er at monopolet ikke lenger fungerer i praksis, fordi en betydelig del av spillingen allerede skjer utenfor det.

Bransjeorganisasjonen for internasjonale spillselskaper har anført at flere hundre tusen norske spillere bruker aktører utenfor enerettsmodellen, og at dette er et lovlig valg for den enkelte. Argumentet er at disse spillerne i dag ikke omfattes av noen norsk spillerbeskyttelse i det hele tatt.

En lisensmodell vil, ifølge tilhengerne, gi myndighetene mulighet til å stille krav til de aktørene folk faktisk bruker, samt å kreve skatt og innsyn.

Svensk erfaring

Det mest brukte empiriske argumentet er utviklingen i Sverige.

Etter omreguleringen i 2019 har den svenske regjeringens eget utredningsorgan vurdert at markedet fungerer bedre, og at kanaliseringsgraden steg fra under 50 prosent i 2018 til et betydelig høyere nivå etterpå.

En analyse fra Menon Economics, utført for flere internasjonale spillselskaper, konkluderte med at en lisensmodell ville være samfunnsøkonomisk lønnsom, fordi mye omsetning i dag forsvinner ut av landet.

Tilhengerne viser også til at flere land har gått fra monopol til lisens, blant annet Sverige, Danmark og senere Finland.

Der utredningene faktisk møtes

Her ligger det mest interessante funnet, og det blir sjelden gjengitt.

Lotteritilsynets utredning inneholder en betingelse. Vurderingen var at enerettsmodellen er det beste alternativet dersom norske myndigheter lykkes i å stenge uregulerte aktører ute. Lykkes de ikke, ville en lisensmodell gi myndighetene kontroll over aktørene som betjener et betydelig flertall av spillerne, mot om lag halvparten på det tidspunktet.

Tilsynet la også til at et lisenssystem kan være bedre enn enerettsmodellen, forutsatt at det lisensierte markedet inneholder gjennomgripende ansvarlighetstiltak på tvers av operatører. Et konkret eksempel som ble nevnt, er felles tapsgrenser, slik at en spiller ikke kan bytte selskap når grensen er nådd.

Tilsynet presiserte samtidig at det ikke ga noen anbefaling om modellvalg, men leverte et grunnlag for dem som skal treffe beslutningen.

Med andre ord: spørsmålet er langt på vei empirisk. Det avhenger av hvor godt håndhevingen faktisk virker.

Der kildene er uenige

Det er verdt å være åpen om at partene fremmer motstridende påstander om samme forhold.

Organisasjoner som støtter enerettsmodellen viser til at spilleproblemer i Norge ble halvert fra 2019 til 2022. Bransjeorganisasjonen for internasjonale selskaper har anført det motsatte, at omfanget av problemspill har økt, i motsetning til utviklingen i lisensregulerte Sverige og Danmark.

Slike motstridende påstander skyldes ofte at man måler ulike ting, over ulike perioder, med ulike metoder. Leseren bør merke seg hvem som har finansiert den enkelte utredningen: analysen som konkluderte til fordel for enerettsmodellen var bestilt av idretts- og helsesektoren, mens analysen som konkluderte til fordel for lisens var bestilt av internasjonale spillselskaper.

Det gjør ikke rapportene verdiløse, men det er relevant kontekst.

Utviklingen nå

Norge har de siste årene strammet inn håndhevingen betydelig, med reklameforbud, betalingsblokkering og blokkering av nettsteder. Flere store internasjonale merkevarer har trukket seg ut av det norske markedet.

Dette er relevant for debatten, fordi det er nettopp håndhevingsevnen Lotteritilsynets betingelse hviler på. En gjennomgang av tiltakene finnes på siden om casinobonuser i Norge, og hva tilsynsmyndigheter faktisk avdekker hos operatører, er beskrevet i artikkelen om tilsyn med nettcasinoer.

Samtidig har EFTAs overvåkingsorgan ESA stilt spørsmål om proporsjonaliteten i dagens modell, og et offentlig utvalg skulle vurdere lisensspørsmålet i 2026. Fordi dette er i bevegelse, bør gjeldende status kontrolleres hos Lotteritilsynet framfor å legge eldre artikler til grunn.

Hva dette betyr for spillere

Uavhengig av modellvalg gjelder noen forhold i dag.

Det statlige tilbudet er det eneste med norsk tillatelse, og er beskrevet på siden om KongKasino. Utenlandske aktører kan ikke få norsk lisens, og norske banker skal stanse betalinger både til og fra dem. En oversikt over aktørbildet finnes på siden om norske casinoer.

Det er ikke straffbart for en privatperson å spille hos en utenlandsk aktør som driver lovlig i sitt eget land, men spillerbeskyttelsen følger da den utenlandske lisensen, ikke norsk regelverk.

Ansvarsfraskrivelse

Denne artikkelen er utelukkende ment som nøytral informasjon om debatten rundt norsk pengespillregulering. Den tar ikke politisk stilling, anbefaler ingen reguleringsmodell, og er ikke en oppfordring til å spille om penger.

Regelverket er i endring, og opplysninger bør kontrolleres mot oppdaterte kilder. Pengespill innebærer risiko for økonomisk tap og kan være vanedannende. I Norge er det kun Norsk Tipping og Norsk Rikstoto som har lovlig tillatelse til å tilby pengespill med gevinster. Regelverket forvaltes av Lotteri- og stiftelsestilsynet.

Trenger du eller noen du kjenner hjelp med spilleproblemer, kan du kontakte Hjelpelinjen på telefon 800 800 40. Aldersgrensen for pengespill er 18 år.

Ofte stilte spørsmål (FAQ)

Hva er forskjellen på enerettsmodell og lisensmodell?

I en enerettsmodell har et fåtall statlige aktører monopol. I en lisensmodell kan flere selskaper søke tillatelse mot å oppfylle myndighetskrav og betale skatt i landet.

Hva betyr kanaliseringsgrad?

Andelen av spillingen som skjer hos aktører myndighetene har kontroll over. Det er det sentrale målet i debatten.

Hva er hovedargumentet for enerettsmodellen?

At én kontrollert aktør gir sterkere spillerbeskyttelse, blant annet fordi obligatoriske tapsgrenser faktisk virker når spilleren ikke kan bytte selskap.

Hva er hovedargumentet for en lisensmodell?

At en betydelig del av spillingen allerede skjer utenfor monopolet, uten noen norsk spillerbeskyttelse, og at lisens ville gitt myndighetene kontroll med de aktørene folk faktisk bruker.

Hva sa Lotteritilsynets utredning?

At enerettsmodellen gir best brukerbeskyttelse dersom myndighetene lykkes i å stenge uregulerte aktører ute. Med gjennomgripende ansvarlighetstiltak på tvers av operatører kan et lisenssystem være bedre.

Hvorfor sprikende tall om spilleproblemer?

Fordi partene måler ulike ting over ulike perioder. Det er også verdt å merke seg hvem som har bestilt den enkelte utredningen.

Kan modellen bli endret?

Det er mulig. Et offentlig utvalg skulle vurdere spørsmålet i 2026, og ESA har stilt spørsmål om dagens modell. Sjekk gjeldende status hos Lotteritilsynet.